Roskilde-depresjon

Det er så mye jeg vil fortelle og så mye jeg vil dele. Om hvor deilig det er å komme hjem, hvor lenge jeg har stått i dusjen, hvor lenge jeg har sovet, og hvor mye ordentlig mat jeg har spist. Jeg vil fortelle om hvor fantastisk vi hadde det i vår egen mosh på NOFX, da jeg hoppet rundt med Kathrine på Alice In Chains, sto bakerst med Vegard på Muse, og foran med Vegard på Jack Johnson. Sene sommerkvelder, bading, dansing, allsang og kortspill.

Men for å være ærlig, så orker jeg ikke. Jeg føler meg mest tom og ensom, etter å ha dratt fra mye fint og blitt dratt fra av mer fint. Jeg kommer til å savne å leve på burger, sadwitch og nachos, å måtte gå i ti minutter til nærmeste do når man er tissetrengt, å ha øl som tørstedrikk og alle menneskene. Spesielt de menneskene som gjorde oppholdet helt fantastisk for min del. Kathrine, Camila, Sara, Eline, Leif, Erlend og Tiril for å ha gitt meg en fantatisk Osloavsluttning. Kim, Alexander, Jonas og Martin for latterkramper, samtaler, entusiastiske runder med "hopp i havet" og øldrikking. Og Vegard, selvfølgelig. De fine samtalene våre, klemmene, de teite grimasene, og den endeløse kveldslokingen. Hva skulle jeg gjort uten dere?

Så da teller vi ned fra nå av:
354 dager 10 timer 52 minutter og 10 sekunder til neste år
Jeg gleder meg allerede!