Det er ikke meningen å blogge så sjeldent. Jeg setter meg egentlig ned foran skjermen med tanken på et nytt innlegg hver dag, men det er alt i alt lite motiverende. Det er kjedelig og flaut å skrive for så få mennesker, og i tillegg på null kommentarer. ...I allefall når man en gang hadde en blogg som mange leste. Jeg får trosse flauheten og bygge meg opp igjen!
Jeg er endelig ferdig med Ullern, og det føles veldig godt. Det siste året har ikke vært så alt for oppmuntrende – i allefall ikke sammenlignet med det første. Jeg er egentlig veldig klar for å begynne helt på nytt, selv om jeg ikke akkurat gleder meg til de første dagene med mye alenegåing, lunsjspising på do og pinlige stillheter. Jeg kommer til å savne latterkrampene med Sara, internene med Kathrine og hele Camila. Men nå er sommerferien her og imorgen kommer min kjære Kaia hjem. Det er helt fantastisk å tenke på, for jeg har egentlig blokket denne dagen helt ute i fare for å få sammenbrudd av massivt savn. Jeg har sett Kaia hver dag i elleve år og da blir overgangen til at hun er ti måneder borte brutal. Jeg gleder meg til å kose på henne, dra på joggeturer med henne, le av verdens teiteste ting og ha evigvarende Lego Batman-kvelder.
Neste stopp på programmet begynner om åtte dager og det er, som de fleste sikkert vet, Roskilde. Jeg har egentlig gruet meg litt og gledet meg litt om hverandre, men plutselig har vi fikset alt vi trenger å fikse, og det egenste som gjenstår er å pakke kvelden før/samme dag, samt å glede seg som et lite helvete. Spilleprogrammet kom ut i går og jeg har selvfølgelig, som alle andre, laget et fint lite program for meg selv. Det kommer til å bli kjempebra!
(...Jeg glemte selvfølgelig Nile, som spiller 20:30 den 3. 7hu!)
