Klissete kjærlighet

You're my world
The shelter from the rain
You're the pill
That take away my pain
You're the light
That helps me find my way
You're the words
When I have nothing to say

And in this world
Where nothing else is true
Here I am
Still tangled up in you
I'm still tangled up in you

You're the fire
That warms me when I'm cold
You're the hand
I have to hold as I grow old
You're the shore
When I am lost at sea
You're the only thing That I like about me

How long has it been
Since this storyline began
And I hope it never ends
And goes like this forever

Over gjennomsnittlig mye glede

Det er ikke meningen å blogge så sjeldent. Jeg setter meg egentlig ned foran skjermen med tanken på et nytt innlegg hver dag, men det er alt i alt lite motiverende. Det er kjedelig og flaut å skrive for så få mennesker, og i tillegg på null kommentarer. ...I allefall når man en gang hadde en blogg som mange leste. Jeg får trosse flauheten og bygge meg opp igjen!

Jeg er endelig ferdig med Ullern, og det føles veldig godt. Det siste året har ikke vært så alt for oppmuntrende – i allefall ikke sammenlignet med det første. Jeg er egentlig veldig klar for å begynne helt på nytt, selv om jeg ikke akkurat gleder meg til de første dagene med mye alenegåing, lunsjspising på do og pinlige stillheter. Jeg kommer til å savne latterkrampene med Sara, internene med Kathrine og hele Camila. Men nå er sommerferien her og imorgen kommer min kjære Kaia hjem. Det er helt fantastisk å tenke på, for jeg har egentlig blokket denne dagen helt ute i fare for å få sammenbrudd av massivt savn. Jeg har sett Kaia hver dag i elleve år og da blir overgangen til at hun er ti måneder borte brutal. Jeg gleder meg til å kose på henne, dra på joggeturer med henne, le av verdens teiteste ting og ha evigvarende Lego Batman-kvelder.

Neste stopp på programmet begynner om åtte dager og det er, som de fleste sikkert vet, Roskilde. Jeg har egentlig gruet meg litt og gledet meg litt om hverandre, men plutselig har vi fikset alt vi trenger å fikse, og det egenste som gjenstår er å pakke kvelden før/samme dag, samt å glede seg som et lite helvete. Spilleprogrammet kom ut i går og jeg har selvfølgelig, som alle andre, laget et fint lite program for meg selv. Det kommer til å bli kjempebra!



(...Jeg glemte selvfølgelig Nile, som spiller 20:30 den 3. 7hu!)

Come and get your butcher knife

Det er så ufattelig typisk meg, det her. Å komme inn i den sirkelen hvor du bare ser hvor mange venner du ikke har, mens det står hundrevis (...vel) av folk bak deg og på ingen måte vil at du skal flytte. Så da passer det perfekt at jeg har blitt 18 og kan ta av som bare det når det kommer til å være sosial de neste ukene. Det akter jeg også å gjøre! Og bare for å prøve å gire meg opp til Roskilde gikk vi til innkjøp av telt, luftmadrass og partytelt i dag. Kanskje det blir litt bra allikevel? Åja, nei, selvfølgelig blir det ikke det. Jeg kom jo på for ikke så lenge siden at det blir meg og hele syv gutter alene på den campen. Jeg er - sorry to say - egentlig ganske lite keen på å høre på rapekonkurranser og toaletthumor i ti dager, så jeg vurderer å smyge meg til noen andre. Noen jenter som vil ha meg? Do it for tha sistah hood!

Siden jeg klarte å unnslippe eksamen ganske så greit har jeg fri til mandag, noe jeg skal utnytte til det fulle med gaming og ... soving. Samt sushispising, sosialisering, regndansing. Og ja, dere kan høre denne sangen. Så håper jeg alle får den like mye på hjernen som meg, må høre den like mange ganger som meg, og holder på å klikke like mye over Spotify-reklamene som meg.

Og ja, en liten note: Innlegget i går var ikke skrevet som en klage, men som en opplysning. Det var heller ikke meningen å fremstå som en sutreunge, for jeg var faktisk ganske blid da jeg skrev det. Så vet dere dét.

Wash away us all, take us with the floods

Jeg kunne skrevet et langt innlegg som forklarte mye.
Jeg kunne godt forklart hvorfor jeg er som jeg er.
Men jeg føler jeg har gjort det nok ganger.
Og for å være ærlig
så begynner jeg
å bli
litt
lei

For det skjer med rundt 150 000 nordmenn hvert år. Og dere hører om det hele tiden. Depresjoner er ikke noe nytt. Det er heller ikke noe farlig, unormalt eller oppsiktsvekkende. Alikevel er det vanskelig for alle de som ikke opplever det å skjønne noe som helst når jeg plutselig ikke er den som smiler bredest, ler høyest og elsker mest. Jeg prøver, men noen ganger må jeg også få lov til å ta pauser. Og jeg vet dere bare mener det godt med spørsmål som "hvordan går det?", "går det bedre?" og "hva føler du?", men det graver meg virkelig bare enda mer ned i gjørma. For jeg har ikke noe svar og jeg vet ikke hvorfor det er der, og jo mer jeg tenker på det jo mer føler jeg meg som et misforster.

Vis at du bryr deg, prat som normalt og vær blid. For jo mer du demper deg og trekker deg unna etter det du tror er mine behov, jo mer får jeg panikk og tror jeg har ødelagt noe jeg setter pris på. Det står faktisk mer på dere enn på meg hvor fort det går over. Og til Vidar: Tusen takk!

Gammelt, skolerelatert og iscenesatt. Jeg er ikke personen som tar bilder av meg selv når jeg griner i dusjen.
Og ja, det er et veldig sårt tema å skrive om, så prøv å overse hvor dårlig det ble.

3 libras

Jeg pleier å sammenligne venner med bøker. Det høres kanskje veldig sært ut, men jeg har samme forhold til bøker som jeg har til venner. Det er få jeg finner som passer meg helt. Enten går det for trått i begynnelsen, med teite dialoger og lite action, hvis ikke er det det helt motsatte, med en fortryllende start som dessverre ikke varer lenger enn til kapittel syv. Og med tanke på flytting og venner må jeg inn på biblioteket ganske snart.

Så står jeg der og ser på alle sammen. Noen har jeg sett før, noen har jeg åpnet opp og begynt på, og noen har jeg til og med stående i stuen min enda. De finnes der alle sammen, også de ødelagte, som jeg har klart å søle noe på. De jeg vet jeg aldri kommer til å få lest igjen, uansett hva. Men så står jeg der og ser på alle sammen. Finnes det egentlig en som er virkelig laget for meg? Ikke som en kjæreste, men som en venn.

Er du kanskje den som kan sitte oppe lenge med meg på en brygge, bare for at vi skal bli helt kjent? Er du den som gjør ord til handling, er der når det trengs, og som forstår hvordan akkurat jeg er bygd opp? Den jeg faktisk kan prate med og støtte, uten å føle meg dum fordi du ikke gjør det samme. Jeg lurer på om jeg faktisk noen gang kommer til å finne en bok som jeg kan lese, like og faktisk samle på i mange, mange år.



Kanskje jeg heller bare skal forholde meg til mat

Breathing new life

I dag fungerer ikke holdet mitt helt som det skal. Jeg har massiv downtrip etter sukker, søvnunderskudd, solskinn og Vegard. Som du helt sikkert skjønner er det ikke så alt for fristende å gå tilbake til mitt tedrikkende og gresspisende liv. Jeg vil ha sol, litt skyer, shorts, telt, øl, gress, og "Konsentrasjons-camp". Roskilde. Og ja, dere gjettet riktig angående navnet; vi satser på å få færrest mulig venner og mest mulig plass rundt campen vår.

Men da jeg sa hade til Vegard på Gardemoen i går kunne vi si at vi ses om tre uker. Tre uker. Det er virkelig ikke lang tid! Denne uken er eksamensuke hvis vi kommer opp i muntlig, samt at en del av klassen kan komme opp i medieeksamen på fredag. Er jeg ikke en av de kommer jeg garantert opp neste mandag(??), og fredagen samme uke er det siste skoledag. Én uke med sommerferie, og så bærer det rett ned til Roskilde. Wow. ...Og så begynner jeg å tenke; jeg må jo pakke ned alle tingene mine før Roskilde? Skal jeg seriøst flytte om fire uker!? Men.. jeg er jo ikke klar. Jeg er jo ikke klar for å putte ting i oppvaskmaskinen, å vaske mine egne klær, lage min egen mat, passe på meg selv, selv om jeg gjør alt fra før. Jeg er ikke klar til å flytte fra mamma og pappa, selv om dette er andre gang i livet mitt jeg gjør det. Det her går jo ikke!

Så får jeg kjempepanikk med tanke på at jeg ikke har hybel, noen økonomisk plan, venner som bor der, eller i det hele tatt en fremtid som et lykkelig menneske.

Ja. Så deprimerende og panisk er dagen min i dag. Jeg har hatt en kjempebra helg med bursdag, grilling, litt for mange fine gaver og mennesker, CoD og latter. Jeg håper hele sommerferien blir akkurat like bra!

Bildet er stjålet fra Tiril Guttorm.

Dancing on clouds

Det var visst ikke så spennende med blogg allikevel.
Joda, men det ble plutselig sommer i Oslo, og jeg er vel den mest sommeryre personen i dette landet. Altså; yr på sommeren. Så tiden jeg har i varmen fra solen blir brukt til ting som sushispising på Akershus festning, "gresslækking", gåturer i Frognerparken, latenight-shopping, og overdreven fruktspising. Og hvis ingen blir med på det; nei, ta tar jeg hopper for meg selv opp og ned jordet ved siden av huset mitt, som en eller annen Synnøve Finden-budeie. Alt for sommeren, dere. Sommeren er herlig!


Og akkurat nå er det flere ting som er herlig. ...For én gangs skyld. Jeg kom meg ut av en foto-oppgave med overraskende god karakter, leilighet er veldig i boks, jeg har gått i t-skjorte uten noe over for første gang på tre år, det er to (snart en) dag til jeg får kjempefint moldebesøk, og tre (snart to) dager til jeg fyller hele 18 år. Selvfølgelig gleder jeg meg ikke i det hele tatt til sistnevnte, og går igjennom noe man kan kalle en litt for tidlig midtlivskrise. "Aldri mer enspretten på snuplassen. Aldri mer 'ååh, pappa du er så domm!'. Aldri mer grunn til å gjemme sine tre øl i sokkeskuffen, for å virkelig prøve å holde seg på beina når man kommer hjem". Stort sukk. Heldigvis kom jeg på at jeg en eller annen gang mest sannsynligvis havner på gamlehjem med alkoholforbud, og at jeg kan være fjortis igjen da. Nå gleder jeg meg litt til å bli gammel!

Jeg har forresten lagt inn denne bloggen på bloglovin, og det fordi jeg synes det er så utrolig irriterende at ikke alle kan gjøre det, så jeg slipper å sjekke manuelt. Hardt liv! Uansett (og dette er selvfølgelig mye morsommere på svensk), följ min blog med bloglovin'. Do it!

Og ja, vi har fått ny valp i hus. Nydelig, eller hur?