Wash away us all, take us with the floods

Jeg kunne skrevet et langt innlegg som forklarte mye.
Jeg kunne godt forklart hvorfor jeg er som jeg er.
Men jeg føler jeg har gjort det nok ganger.
Og for å være ærlig
så begynner jeg
å bli
litt
lei

For det skjer med rundt 150 000 nordmenn hvert år. Og dere hører om det hele tiden. Depresjoner er ikke noe nytt. Det er heller ikke noe farlig, unormalt eller oppsiktsvekkende. Alikevel er det vanskelig for alle de som ikke opplever det å skjønne noe som helst når jeg plutselig ikke er den som smiler bredest, ler høyest og elsker mest. Jeg prøver, men noen ganger må jeg også få lov til å ta pauser. Og jeg vet dere bare mener det godt med spørsmål som "hvordan går det?", "går det bedre?" og "hva føler du?", men det graver meg virkelig bare enda mer ned i gjørma. For jeg har ikke noe svar og jeg vet ikke hvorfor det er der, og jo mer jeg tenker på det jo mer føler jeg meg som et misforster.

Vis at du bryr deg, prat som normalt og vær blid. For jo mer du demper deg og trekker deg unna etter det du tror er mine behov, jo mer får jeg panikk og tror jeg har ødelagt noe jeg setter pris på. Det står faktisk mer på dere enn på meg hvor fort det går over. Og til Vidar: Tusen takk!

Gammelt, skolerelatert og iscenesatt. Jeg er ikke personen som tar bilder av meg selv når jeg griner i dusjen.
Og ja, det er et veldig sårt tema å skrive om, så prøv å overse hvor dårlig det ble.